Jan Boris Stene

Utgitt: 1941.

Vi skal til Skottland – tartanmønster, kilt, borger og fjell-landskap. Angus Campbell, eieren av borgen Shira i Skottland, blir funnet død på bakken ved borgens atten meter høye tårn. Har han begått selvmord ved å hoppe fra tårnet? Eller ble han myrdet?

To slektninger av Angus Campbell, historikerne Alan Campbell og Kathryn Campbell (som for øvrig er i tottene på hverandre over et historisk tema), blir kalt oppover til Shira. Sammen med Angus’ slektninger i Skottland – deriblant hans bror Colin og «tante» Elspat – og en advokat og en forsikringsagent nøster de i mysteriet rundt Angus’ død. Etter hvert tilkalles dr. Gideon Fell, en av John Dickson Carrs to store detektiver. Fell er en stor detektiv både korporlig og i overført betydning. Han er det lukkede roms store detektiv. For dette dreier seg om et lukket rom-mysterium: Døren inn til rommet Angus Campbell skal ha kastet seg ut fra var låst fra innsiden, og ingen kom inn eller ut av rommet. Så hvordan kan noen ha myrdet ham? Gideon Fell finner den geniale forklaringen.

Plottet i Dødstårnet er, som alltid hos Carr, noe forsert og konstruert. Her er en del tilfeldige sammentreff som virker litt for usannsynlige, og løsningen krever at mange små enkelthendelser går opp og klaffer perfekt. I en virkelig situasjon ville ikke plottet være mulig. Men Carrs verden er ikke den virkelige verden. Det er en verden konstruert for den konstruerte og usannsynlige forbrytelse. Man får akseptere det eller ikke. Carr er kroneksempelet på det en del anklager detektivromanen fra gullalder-perioden (mellomkrigstiden) for å være, nemlig konstruert.

Jeg svelger gladelig kameler for et konstruert mysterium. Agatha Christie hadde også slike mysterier, selv om Carr gikk henne en høy gang i mysterier av typen lukket rom og umulig forbrytelse, og ikke minst fantastiske mordmetoder. Den nærmest gotiske stemningen i boken manet frem av det skotske landskapet og borgen Shira er fantastisk. Noe av Carrs varemerke var nettopp dette: en umulig forbrytelse i et lukket rom kombinert med en gotisk stemning.

Jeg synes løsningen (les: morderen) er en skuffelse. Her mener jeg at Carr i denne boken gjør en aldri så liten kardinalfeil. Stemningen i boken med det skotske landskapet og været, borgen Shira og de særegne karakterene er flott. Carr er dyktig i karakterbeskrivelsene og i å tegne personer man husker. Personene flyter ikke sammen og er vanskelig å skille fra hverandre, som hos mange andre kriminalforfattere. Med en annen morder ville Dødstårnet ha vært en langt sterkere bok, etter min mening.